Morten Joachim om hjemkomst og løsrivelse

Haugesund Teater ble etablert i 1986. Samme år, den 7. februar, åpnet dagens Festiviteten etter at den gamle bygningen hadde brent i 1981. De to institusjonene har siden hatt en tett sammenvevd historie. Den 1. oktober 2026 har deres felles jubileumsforestilling premiere i Festiviteten.

Handlingen i «HIM igjen» begynner lille julaften 1985. Eddie vender tilbake fra Manchester til Haugesund, med en musikerdrøm som har fått hard medfart og en familie han har mye uoppgjort med. Hjemme venter mennesker som også har forsøkt å innrette livet etter forestillinger om hvem de burde være.

Dere har to institusjoner og førti års historie å feire. Hva ville du at forestillingen skulle ta tak i?

– Menneskene som lever her. Det er de vi har et forhold til, og som teatret er avhengig av å ha et forhold til. Jeg synes det er et godt utgangspunkt å spørre hva det gjør med et sted å ha et teater og et kulturhus over så lang tid. Hvilke møter har blitt mulige? Hva har folk fått se, og hvilke forestillinger om livet har de fått tilgang til?

Men i prøverommet må slike spørsmål få en konkret form. Vi har en mann som kommer hjem, og som gjerne skulle ha kommet hjem med noe å vise til. Han har reist ut med en forestilling om hvem han skulle bli. Så står han der igjen, og må møte mennesker som husker ham fra før han fant på denne versjonen av seg selv. Der begynner det å bli teater for meg. Han vil noe, han har noe å skjule, og han trenger noe fra de andre.

Forestillingen er også en hyllest til musikken fra Haugalandet. Hvor viktig er det for deg?

– Det er et hovedanliggende. Vi snakker om en region med litt over hundre tusen mennesker, som har gitt oss et stort vell av toneangivende artister og låter. Gjennom tiårene fra 1980-tallet og fram til i dag har musikk herfra satt tydelige spor i norsk musikkliv. Det har vi lyst til å feire.

Tenk på spennvidden mellom Vamp, Bjørn Eidsvåg, Susanne Sundfør og Pål Jackman. Det er svært forskjellige musikalske uttrykk, og hver av dem har gitt oss noe særegent. Når vi samler musikk fra denne regionen i én forestilling, blir også bredden i det som er skapt her, tydeligere. Det fortjener en plass midt i jubileet.

Mange av sangene har dessuten fulgt publikum gjennom deres egne liv. De er knyttet til mennesker, perioder og steder. Da kan en låt vekke både et personlig minne og en følelse av å høre til i et større fellesskap. Det gir oss en forbindelse mellom musikkhyllesten og fortellingen om å komme hjem.

Halvor Lillesund og Vegard Fossum har det musikalske ansvaret, og musikerne fra Munor er en viktig del av dette arbeidet. Jeg er opptatt av forbindelsen mellom den musikalske kvaliteten og det som skjer mellom skuespillerne. Musikken kan gjøre sjelslivet hørbart, men da må vi vite hvilket sjelsliv vi er inne i.

Som teatersjef skal du både ta kunstnerisk risiko og få publikum til å komme. Hvordan håndterer du det?

– Jeg tar publikums oppmerksomhet alvorlig. De setter av en kveld, betaler en billett og kommer med et liv vi vet ganske lite om. Det gjør meg nysgjerrig på hva vi kan dele med dem. Jeg synes det er et privilegium å få den muligheten.

Men det hjelper oss lite å gjette oss fram til et gjennomsnittsmenneske og lage alt for det. Publikum har forskjellige erfaringer og ønsker. Repertoaret må gi plass til den forskjellen, og vi må ha mot til å invitere dem inn i noe de ennå ikke vet at de er interessert i.

Jeg blir utålmodig når teaterfeltet tar sin egen betydning for gitt. Vi må gjøre oss fortjent til at folk opplever oss som relevante. Det kan skje gjennom glede og gjenkjennelse, men også gjennom ubehag og uenighet. Vi må tåle at noen blir provosert av det vi lager, og være i stand til å si hvorfor vi mener det er verdt å gjøre.

Du har formulert visjonen «Vår plikt er å bevege». Hva håper du at «HIM igjen» skal bevege?

– Jeg håper forestillingen kan forstyrre noen av de faste bildene vi har av hverandre. Vi kan være veldig raske til å bestemme hvem et menneske er, særlig hvis vi har kjent det lenge. Så overser vi kanskje forsøket på å gjøre noe annerledes.

Det betyr ikke at alt skal unnskyldes. Men vi kan få øye på noe vi ikke så før, og bli litt mindre sikre på at vi allerede har forstått den andre. For meg er det en betydningsfull bevegelse.

Og så håper jeg publikum får lyst til å være sammen, og til å høre mer av musikken som kommer herfra. Kanskje de snakker om en sang, kanskje om en person de ble sinte på, eller en situasjon de kjente igjen. Jeg liker tanken på at samtalen fortsetter når de går ut av Festiviteten og møter den byen forestillingen har hentet menneskene sine fra.